Privates praksis - sedvaneretten som rettskildefaktor
INNLEDNING: Definisjoner og avgrensninger
Hva er sedvane?
Echoff: Sedvane er handlemåter som følges av mange fordi de føler seg forpliktet til det.
RELEVANS
Steg 1: Generelt om relevans
Steg 2: Relevansen av privates praksis/ sedvane
Sedvane får mindre og mindre betydning jo flere områder som blir lovbundet. Lovgivningsaktiviteten har økt.
Privates praksis kan være relevant selv om de som følger den ikke føler seg bundet, eks. pga. innrettelse.
Privates praksis er ofte det som foranlediger rettsutvikling.
VEKT
Avtaler: Regulerer kun rettsforholdet mellom avtalepartene. Er derfor kun relevant i det konkrete tilfellet, ikke generelt. Men en ensartet praksis kan danne grunnlaget for regeldannelse. Avtalefriheten er en forutsetning for slik rettsdannelse.
Kollektivavtaler, virkning som preseptoriske lover, se arbeidstvistloven § 3 nr. 3. Har likevel lavere rang enn preseptorisk lovgivning. En tariffavtale som gir uttrykk for store organisasjoners syn på et rettsspørsmål, kan imidlertid få betydning for tolkningen av lover.
Standardvilkår: sparer tid og unngår konflikter. Liknende funksjoner som deklaratoriske lover. Kan bidra til å skape en ensartet praksis og få innvirkning på rettsdannelsen
Kutymer: Sedvaner eller praksis i handelsforhold om hvordan spørmål som ikke er utvetydig fastlagt i kontrakten, skal løses. Spiller en rolle hvor utbredt handlemåten er, hvor lenge og hvor konsekvent og hyppig den har vært fulgt fordi folk har følt seg forpliktet til å handle slik. Disse kjennetegnene må sees i sammenheng Spiller også en rolle hvor sikre opplysninger retten har om praksi, om begge parter har kjent til kutymen. Av stor betydning er det om dommeren anses kutymen for god eller dårlig.
Der en kutyme er det eneste faste holdepunktet, og den ikke er urimelig, vil den kunne få avgjørende vekt. Motsatt hvis det foreligger andre holdepunkter, særlig preseptorisk lov. Noen deklaratoriske lover har regler om at kutyme skal tillegges vekt, eks. kjl. § 3, avtl. § 1.
"god skikk"-vilkår: Regulerer ikke spesielle avtalevilkår, men stiller alminnelig krav til forsvarlig og hederlig opptreden innen vedkommende yrke, eks. avtl. § 36. Slike normer kan ha relevans ved løsning av mange slags spørsmål selv om ikke uttrykkelig henvist til i lov.
Lokale sedvaner som grunnlag for bruksrettigheter: Rettspraksis har stilt strenge krav for å godta slike sedvaner. Bruken må ha vart lenge og den må ha vært temmelig konsekvent. Den må også ha vært oppfatttet som en rettsutøvelse, ikke bare som tålt bruk.
Den tradisjonelle lære om sedvaneretten
Lov og sedvane var de eneste rettskilder.
All rettsdannelse som ikke var lovgivning, var undergitt bestemte prinsipper. Sa hvilke betingelser som måtte være oppfylt for at noe skulle anses som gjeldende rett:
1) En fast praksis som 2) hadde vært utøvd lenge og 3) i den tro at det var en rettsregel som ble fulgt.